onsdag 5. desember 2018

Brent av solen av Laura Lippman

Jeg leser mest nordisk krim, men da jeg leste om denne boka tenkte jeg at det var på tide med en amerikansk psykologisk thriller. Så er spørsmålet: Var det noe lurt, da?

Forlaget skriver følgende om boka:
"Brent av solen er en psykologisk spenningsroman og en forførende og moderne krim-noir som får deg til å minnes mesterverket Postmannen ringer alltid to ganger.

Tobarnsmoren Pauline og selgeren Adam møtes på en nedslitt kro i den lille byen Belleville, et sted som virker «lappet sammen av andre byers levninger». Hun har tenkt seg vestover, og han hevder å være på gjennomreise. Likevel blir begge værende. I løpet av sommeren hengir de seg ubønnhørlig til et lidenskapelig kjærlighetsforhold. Men begge holder noe igjen fra den andre – farlige, kanskje dødelige hemmeligheter. Så mister noen livet. Var det en ulykke, eller ledd i en plan? Adam og Polly er nå så fanget i hverandres liv og løgner at ingen av dem vet hvordan de skal unnslippe – ikke engang om de ønsker det. Er kjærligheten sterk nok til å tåle sannheten, eller vil den ødelegge dem?"

Tidligere har jeg lest en del psykologiske thrillere, og sett enda flere som film, og jeg synes ikke denne boka er en skikkelig thriller. Den er mye mer en kjærlighetshistorie med en twist. Var ingenting som fikk pulsen min til å øke. Etter å ha lest halve boka, håpet jeg virkelig at den skulle ta seg opp i siste halvdel, men jeg må si at jeg ikke synes det, egentlig. Likevel så var jeg ikke så misfornøyd at jeg vurderte å avbryte, så jeg hadde litt glede av historien, bare ikke som en psykologisk thriller.

Er du ute etter en litt annerledes kjærlighetshistorie, så kan dette være boka for deg, men en skikkelig thriller synes jeg ikke at jeg kan kalle den.

Jeg gir karakter: 3+ (av 6)

Forlag: Font Forlag
Kilde: Mottatt av forlaget (tusen takk!)

fredag 23. november 2018

Byer uten deg av Therese Aasvik

Vi har flyttet, og det har tatt all ledig tid de siste ukene. Nå etter noen uker, er jeg endelig ferdig med mesteparten av flytteoppgavene og nå også denne boka. 

Forlaget skriver følgende om boka:
"Astrid sitter på toget til Stockholm. Hun har fått i oppdrag å utsmykke en bygårdsvegg på Grønland i Oslo, og er på reise for å finne motivet sitt. Men er det egentlig derfor hun drar? 
«Din rute igjennom Europa. Jeg kan alt utenat. Jeg kan navnet på hvert sted du bodde, hver kvinne du møtte. Jeg har kartene i hodet som rom jeg aldri skal slutte å bevege meg imellom. Du har kjent meg fra innsiden, mens jeg fortsetter å bære rundt på alle dine utsider.» 
Byer uten deg handler om gatekunst, tapt kjærlighet, og om å ta ansvar for sin egen lykke."
Bilde fra vigmostadbjorke.no

Jeg har lest denne boka under flytteprosessen, og det betyr at jeg har fått lest litt innimellom, og har dermed brukt veldig lang tid på den. Ikke min favoritt-lesemåte! Jeg mister litt flyten, liker best å lese ut en bok i løpet av kort tid. Ja, ja, dette gikk ikke denne gangen. Mistenker at dette farger inntrykket mitt av boka. Jeg likte veldig godt Fie faller (hennes første bok), se omtalen av den her. Jeg synes Byer uten deg er litt depressiv, men likevel en god historie. Vi følger Astrid rundt på hennes researchtur gjennom noen europeiske byer. Hun skal male et veggmaleri på 5. etasjer, og trenger inspirasjon, men egentlig har denne turen et helt annet formål for henne. Hun søker svar etter å ha blitt forlatt av sin store kjærlighet. Vi følger henne gjennom opp- og nedturer, og lærer en del om gatekunst på veien også.

Alt i alt er dette en god bok, som jeg helt sikkert hadde likt enda bedre om jeg hadde lest den på min vanlige, raske måte.

Jeg gir karakter: 4- (av 6)

Forlag: VigmostadBjørke
Kilde: Mottatt av forlag (tusen hjertelig takk)

torsdag 11. oktober 2018

Dronen av Unni Lindell

Jeg begynte på Dronen rett etter Jeg vet hvor du bor, for å fortsette videre på serien om Marian Dahle. Det har skjedd så mye i det siste, så jeg har ikke fått lest så mye som jeg ønsker, så det tok litt tid å lese Dronen. Nå ble jeg ferdig med den i dag, og så overtar vi det nye huset vårt i morgen, så det er jo perfekt! 

Forlaget skriver følgende om boka:
"En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd."

Marian Dahle er en utrolig person, som har et langt over gjennomsnittet blikk for detaljer, som er veldig nyttig i hennes arbeid som politi. Problemet er bare at hun sliter psykisk og er litt for glad i sterke drikker. Dette gjør at hun ikke blir involvert ordentlig i politiarbeidet i disse sakene, og dette hemmer helt klart etterforskningen. Det er frustrende for meg som leser! Kan hun ikke bare ta seg sammen, da? Så får hun ryddet opp i sakene og løst alt sammen, og redde de som reddes bør. Unni Lindell har skapt en karakter som jeg både liker innmari godt, og blir så frustrert over. 

Alle problemene til Marian får også en del plass i denne boka, men jeg irriterte meg ikke sånn over det, som i den forrige boka. Denne historien er virkelig annerledes, med mange interessante karakterer og spesielle hendelsesforløp. Ble litt action innimellom også, spesielt på slutten. Det liker jeg!

Dette er virkelig en bok jeg vil anbefale, og jeg må si jeg ser frem til å lese mer om Marian videre (og jeg håper hun får det bedre i livet sitt...).

Jeg gir karakter: 5

Forlag: Aschehoug
Kilde: Mottatt av forlaget (tusen takk!)

onsdag 10. oktober 2018

En yogareise av Henriette Lien

I tillegg til å elske bøker, så elsker jeg også yoga, så denne boka måtte jeg jo bare lese! Henriette Lien deler mange kloke tanker på Instagram (etter min mening), og jeg ble derfor veldig interessert i denne boka. 

Forlaget skriver følgende om boka:

"I En yogareise tar Henriette Lien utgangspunkt i yogaens evne til å hjelpe deg med å finne tilbake til kjernen i hvem du er for dermed å gi deg et enklere og mer balansert liv. Med yoga kan du finne veien til et ærlig og uredd liv. 
Henriette Lien har reist hele livet, først som danser, nå som yogainstruktør, og hun betrakter også livet selv som en reise. I denne boka forteller Henriette om sine erfaringer med yogaens inntog i sitt liv, og gir råd og tanker til deg om betydningen av at du tar vare på deg selv og stoler på at du er god nok som du er. Hun viser også de viktigste øvelsene som sikrer en sunn kropp og et sunt sinn, og deler sine tanker om hva som gir henne nødvendig inspirasjon og pusterom i hverdagen. For Henriette hjelper yoga, meditasjon og pusteøvelser til å slippe tak i det som for henne er uvesentligheter, og hun ønsker å hjelpe oss til å gjøre det samme. 
Dette er en bok som du kan ha liggende på nattbordet eller skrivebordet, som du kan ta frem når du trenger et pust i hverdagen og litt ekstra motivasjon.«Yoga gir meg balanse i livet. Det gir meg ro i en tidvis hektisk hverdag. Matten er et sted jeg alltid kan vende tilbake til hvis jeg kjenner at det glipper litt. Regelmessig praksis er for meg nødvendig for å føle meg hel,» forteller Henriette.  
Henriette er et kjent fjes fra tv, som danser, skuespiller og programleder. Nå reiser hun for det meste Norge rundt og holder kurs i yoga. Hun begynte å praktisere ashtanga yoga allerede i 2000, før hun sertifiserte seg som yogainstruktør og etter hvert begynte å undervise vinyasa flow, yin yoga og restorative yoga på fulltid. Hun har god forståelse av kroppens anatomi og er opptatt av hvilken effekt praktisering av yoga kan ha på livet ditt: Hvordan organene blir stimulert, stressnivået går ned og kroppen bedre håndterer livets påkjenninger og utfordringer når du gjør yoga regelmessig. Henriette Lien har over 23 000 følgere på Instagram."

Denne boka traff meg skikkelig! Jeg har hatt en veldig stressa periode, med hussalg først, og så en periode der vi ikke visste hvor vi skulle bo, før vi endelig fikk kjøpt et hus, som vi til alt overmål overtar i god tid før vi må levere det gamle. Denne usikkerhetsperioden satt meg helt ut, og jeg var definitivt ikke i balanse. Stresset har satt seg litt, selv om jeg nå ikke har noe grunn til å stresse mer, så boka kom til meg på et riktig tidspunkt.

Som en introvert selv, som koser meg mest med bøker og yoga for meg selv hjemme, så kjente jeg meg så godt igjen i det Henriette skriver. Vi har utrolig mange fellesnevnere! Hun setter ord på ting som vi mennesker har lett for å glemme, f eks balanse, takknemlighet, tilgivelse, viktige prioriteringer, for å nevne noe. Jeg fant meg selv igjen gjennom å lese denne boka, og er veldig lei meg for å måtte levere den tilbake på biblioteket. Det er helt klart en bok man kan plukke opp igjen, og lese om igjen flere ganger.

Anbefaler boka til alle som stresser litt, eller som ikke helt klarer å lande, eller egentlig til alle mennesker forsåvidt. Du trenger absolutt ikke å være en yogi for å sette pris på denne boka. Det er så mye om tanker og følelser i tillegg, ikke bare om yoga!

Jeg gir boka karakter: 5+

Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Lånt på biblioteket


Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Beklager at jeg har vært sen med å legge ut denne omtalen. Leste boka ferdig 21.9. og hadde ikke tid til å legge den ut da, og så ble det bare utsatt, men nå er den endelig her:

Unni Lindells bokserie om Cato Isaksen har helt klart vært en av mine favorittkrimserier. Elsket også tv-serien! De siste bøkene har også handlet om Marian Dahle, Catos kollega og partner. 

Jeg vet hvor du bor er første bok om Marian Dahle, der Cato bare er en karakter i bakgrunnen. 

Forlaget skriver følgende om boka:
"Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Hun er fortsatt savnet. Politiførstebetjent Marian Dahle har vært borte på grunn av dårlig psyke og skade, men får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold casesaken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt.

I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. Og en natt er han der, i huset hennes.

Dette er første Marian Dahle-bok."

Jeg må innrømme at jeg rett og slett savnet Cato! Jeg forbinder Unni Lindell med Cato Isaksen, og ventet hele tiden på å høre med om ham. Skjønner jo at hun vil gå videre uten Cato, det har jo vært mange bøker om ham, men jeg klarte ikke å la være å savne ham...

Boka har en rolig spenning som jeg liker, det er mest mysterieløsing, og ikke så mye action. Jeg elsker bøker med mye action også, men de bøkene som har spenning i seg uten av pulsen skyter i været er absolutt ikke å forakte! Det var virkelig en spennende historie, som tok noen uventede vendinger, samtidig som det var andre utviklinger jeg forutså. 

En negativ ting med boka (for min del) er hvor mye plass Marians psykiske problemer får. Det er jo helt klart et viktig tema, men personlig synes jeg det ble for mye. Greit at karakterene i krimbøker har litt utfordringer, men det kan noen ganger bli litt vel mye.

Alt i alt en bra bok av Unni Lindell, men ikke hennes beste, etter min smak.

Jeg gir karakter: 4+

Forlag: Aschehoug
Kilde: Mottatt av forlaget (tusen takk!)

onsdag 12. september 2018

Kaninjegeren av Lars Kepler

Jeg har lest alle bøkene av Lars Kepler (som er et pseudonym for det svenske ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril) om Joona Linna, der Sandmannen var et skikkelig høydepunkt. Boka etter, Stalker, var også bra, men kunne ikke måle seg med Sandmannen. Jeg var derfor spent på denne boka, og hvilken retning den tok.

Forlaget skriver følgende om boka:
"På dagtid studerer Sofia til å bli sykepleier. Men hun har en hemmelig ekstrajobb som eskortepike. En kveld fører denne jobben henne til en luksusvilla i Djursholm. Men allerede når hun går inn døra, får hun en dårlig følelse. Den eldre mannen ”Wille” har ekte kunst på veggene. Med et glass champagne i hånden, forsøker hun å riste av seg de dårlige vibbene. Hun nipper til glasset og ser ut av vinduet. Augustkvelden er stille og mørk, og bak et tre synes hun at hun skimter noe. Hva var det? Et menneske med merkelig hodeform. Eller et stort dyr? Når de reiser seg for å gå opp til soverommet, blir hun plustelig svimmel og mister balansen. Hun har blitt dopet. 
Noen timer senere er SÄPOs Saga Bauer på vei til det samme huset. På det eksklusive kjøkkengulvet ligger sexkunden Wille, ingen ringere enn Sveriges utenriksminister, i en pøl av blod. Sofia, blodig og forslått er i sjokk etter marerittet hun akkurat har overlevd. Like foran øynene hennes ble utenriksministeren regelrett henrettet, med en siste hilsen: ”Nå kommer helvete til å sluke dere alle.” 
20 mil fra åstedet sitter kriminaletterforsker Joona Linna og får et tilbud han ikke kan motstå..."

Jeg må si at denne boka skuffa meg. Første halvdel av boka traff meg overhodet ikke, og jeg ga nesten opp, men pga at jeg har vært veldig glad i Keplers bøker tidligere, valgte jeg å fortsette etter halvlest bok, selv om jeg ikke likte det jeg hadde lest. Den første halvdelen handler om sikkerhetspolitiet og en aksjon som går fryktelig galt, og alt er veldig nøye forklart, i overkant detaljert, slik at det blir kjedelig å lese. Man føler at man aldri blir ferdig, og at alle hendelser tar for mye plass i boka. 

Avgjørelsen om å fortsette var tydeligvis en riktig avgjørelse, for boka endret seg radikalt (for min del) i andre halvdel. Da gikk den over til å handle om etterforskning, noe som passet meg mye bedre. Det er nesten som 2 forskjellig bøker, der man egentlig ikke trenger den første delen. Jeg føler at de første 250 sidene var unødvendige, den "informasjonen" som kom frem der, føler jeg at kunne vært samlet i 2-3 kapitler, før vi gikk videre til andre del av boka. Andre halvdel var både spennende pga etterforskningen og fordi morderen nærmet seg personer vi får et forhold til i boka. Avslutningen var virkelig superspennende, og jeg ble sittende ytterst på stolen og lese de siste kapitlene! 

Dermed blir det vanskelig å lande på en karakter her, da det omtrent blir som to bøker, en dårlig og en bra. Likevel så lander jeg på et gjennomsnitt på 4+ (av 6), da andre halvdel var så mye bedre.

Snart kommer Lazarus, og jeg kommer til å lese den også, men jeg håper virkelig ikke den også inneholder en dårlig del...

Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Lånt på biblioteket

mandag 3. september 2018

Guden av Jørgen Jæger

Jørgen Jæger er en av mine favorittforfattere, og jeg har elsket bøkene hans om Ole Vik, Cecilie Hopen og de andre i politiet i Fjellberghavn. Ridderkorset ble jeg så oppslukt av, at jeg leste ut hele boka på 500 sider på en kveld! Så forventingene til Guden var rimelig store, for å si det sånn! :-)

Forlaget skriver følgende om boka:
"Det er fullt av folk på torget i Fjellberghavn når ordfører Janne Wold går på talerstolen fulgt av politistasjonssjef Marte Mellingen. Midt i folkemengden roper en skingrende
stemme: «Allahu akbar!» etterfulgt av tre skudd. På scenen står ingen oppreist, og samtidig starter en serie med godt planlagte bankran.
Det blir noen svært dramatiske døgn for politioverbetjent Cecilie Hopen der hun jakter på gjerningsmenn med begjær som vanskelig kan kontrolleres. I de mørkeste skygger
trekker en anonym person i trådene. Han er Guden.

Og Ole Vik? I denne romanen får han helt nye utfordringer privat. Dette er en kriminalroman med dramatiske hendelser og sarte menneskelige relasjoner."

Boka starter med et pang, den mest dramatiske dagen i Fjellberghavns historie. Vi kastes rett ut i handlingen, i vanlig Jæger-stil, noe jeg setter pris på. Etter at politiet har fått ro på situasjonen, så følger en intens etterforskning, og det er etterforskningen som er i fullt fokus i denne boka. Det er det som skaper spenningen i denne boka. Det er ikke like mye action underveis i boka, som noen av Jægers tidligere bøker, men det gjør ingenting. Vi lesere jages videre i denne intense jakten etter gjerningsmennene, og handlingen i boka foregår i løpet av 3-4 dager bare. Det skjer mye disse dagene, og stadig flere brikker faller på plass, og flere og flere ting viser seg til å høre sammen. 

Samtidig følger vi en av de kriminelle, som en sidehistorie, og Jæger viser oss at kriminelle også kan være sammensatte personer med følelser og samvittighet. Det er en fin vinkling, synes jeg.

Avslutningen er i renspikket James Bond stil, og det fungerer faktisk i denne boka! 

Bra jobba, Jørgen Jæger, du har gjort det igjen! Jeg kan anbefale denne boka til alle som liker krim. Har du ikke lest noe av Jørgen Jæger, så anbefaler jeg å begynne med begynnelsen.

Her er bøkene i rekkefølge:
Skyggejakten – har lest
Kameleonene – har lest
Dødssymfoni – har lest
Blodskrift – har lest
Karma – har lest
Stemmen - har lest
Ridderkorset - har lest
Monster - har lest
Fortielsen - har lest
Guden

Jeg gir karakter: 5 (av 6), og jeg gleder meg til neste bok!

Forlag: Juritzen
Kilde: Lånt på biblioteket

torsdag 30. august 2018

Så mye hadde jeg av Trude Marstein

Det er ikke så ofte jeg velger å lese noe annet enn krim, men denne boka har fått så mye oppmerksomhet at jeg måtte bare lese den. Gyldendal forlag var så greie å sende meg et anmeldereksemplar, tusen takk til dem for det!

Forlaget skriver følgende om boka:

"Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. 
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen."

Hver gang jeg skal til å lese en annen bok enn krim, er jeg redd for at den skal kjede meg.  Så da jeg åpnet denne boka, var det med en liten skepsis, som vanlig.

Jeg fant ganske raskt ut at skepsisen var grunnløs. Jeg likte boka godt! Likte at jeg for hvert kapittel gikk noen år frem i tid. Hva skjer med Monika nå? Hvem er hun kjæreste med nå og hvordan går det? Jeg fikk både litt medynk med Monika, samtidig som jeg var litt oppgitt over henne. En setning i boka synes jeg oppsummerer det hele veldig godt:
"Nei, det erkanskje ingen som noen gang har sett meg og forstått meg ordentlig, men så har de kanskje ikke sett og forstått hverandre ordentlig heller, og jeg har kanskje heller aldri sett noen, ordentlig, og forstått dem."
Jeg kan absolutt anbefale boka (når en krimelsker som meg liker en ikke-krim-bok, så er det nok)!

Jeg gir den karakter: 4+ (av 6)

Forlag: Gyldendal
Kilde: Anmeldereksemplar mottatt av Gyldendal 

lørdag 25. august 2018

Heksen av Camilla Läckberg

Heksen er Camilla Läckbergs 10 bok i serien om Erica Falck og Patrik Hedström. Jeg har lest alle de foregående, og den forrige, Løvetemmeren leste jeg for litt over 2 år siden, se miniomtale her.

Fordelen med å lese en krimserie, er jo at man blir så godt kjent med hovedpersonene, og folkene rundt dem. Det er noe jeg trives veldig godt med, og er nok derfor jeg oftest velger krimserier, og ikke enkeltstående bøker, når jeg skal velge meg noe nytt å lese. Liker å følge personene gjennom flere bøker, og bli bedre og bedre kjent med dem. Jeg hadde ingen problemer med å huske Erica, Patrik og alle rundt dem, selv om det er en stund mellom hver bok.

Forlaget skriver følgende om boka:
"Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg. Etterforskningen river opp mange gamle sår i det lille samfunnet. Ryktene spres og innbyggernes redsel for det ukjente får fryktelige konsekvenser."

Boka er på nesten 650 sider, og jeg startet første del av boka med å glede meg over å møte igjen Läckbergs karakterer, kunne med glede konstantere at jeg husket dem alle godt. Så etter den første entusiasmen over dette, så merket jeg at jeg synes det ble litt vel mye rosenrødt rundt Erica, samtidig som jeg ble lei av å høre om ungene hennes. Jeg er ferdig med småunger for lenge siden, og trives ikke med krimbøker der det er for mye snakk om barna til karakterene. Dessuten likte jeg ikke sidehistorien fra 1600-tallet, som ble fortalt i boka. Følte at jeg i de partiene plutselig satt å leste en serieroman. Etter min mening, så passet dette ikke inn i boka i det hele tatt. Så jeg ble litt bekymret for at jeg ikke skulle gidde å fullføre boka...

Pga min misnøye, endte opp med å velge en annen bok som jeg kunne lese samtidig, en vanlig bok (ikke krim). Trengte en liten pause fra Heksen. 

Nå i helgen tok jeg Heksen frem igjen, og etter litt over halvveis i boka, så endret det seg, da var det mye mer fokus på krim og ikke familieliv, og jeg synes boka tok seg veldig opp! Slutten var spennende og ganske dramatisk, og historiene ble nøstet opp i til slutt. Må si at jeg ikke var særlig overrasket over slutten, det hele ble litt forutsigbart, men likevel helt ok. Jeg foretrekker forfattere som sender meg i alle retninger, og der jeg gjentatte ganger tror jeg har skjønt det, men så kommer de med en helt overraskende avsløring på slutten. Da koser jeg meg glugg i hjel! Det fikk jeg ikke her, men jeg er likevel ganske fornøyd med boka.

Jeg gir karakter: 4

Forlag: Gyldendal
Kilde: Først startet jeg med lydbok i Fabel-appen + eBok i eBokBib-appen, men til slutt så gikk jeg og kjøpte meg papirboka, da jeg ikke trivdes med digital lesning denne gangen.

tirsdag 14. august 2018

Forsvinningen av Frode Granhus

Det er med et tungt hjerte jeg har lest ut den aller siste boka til Frode Granhus. Han har gitt ut 6 fantastiske bøker om Rino Carlsen fra Lofoten, som jeg virkelig har elsket. Det er virkelig trist at han gikk bort så altfor tidlig...

Men over til hans aller siste bok.

Forlaget sier følgende om boka:
"Begynnende høst i Reine. Rino Carlsen finpusser på oppsigelsen da meldingen kommer: En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, syklig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.
Så dukker det opp flere saker."

Jeg har blitt kjent med og glad i både lensmann Rino Carlsen, og "gammellensmannen" Berger Falch gjennom de 5 foregående bøkene, og i denne boka følger vi begge 2 like mye. Stakkars Falch har en skrantende helse, og prøver å finne ut av den gamle forsvinningssaken fra 1972, før han blir for syk og glemsk. Samtidig får Rino nye saker i fanget, som etterhvert kan se ut til å ha sammenheng med saken Falch undersøker. Begge disse etterforskningene er virkelig spennende å følge, og man dras i mange retninger der man prøver å finne ut hva som har skjedd, både før og nå, og hva sammenhengene er. 

Som vanlig er Frode Granhus sine bøker utrolig spennende, og denne boka avslutter virkelig spennende og veldig dramatisk, uten at jeg skal røpe noe mer om det.

Som jeg har sagt tidligere, så skrev Granhus så visuelt, det bør lages film eller tv-serie av bøkene hans om Rino Carlsen, fra utrolige Lofoten!

Jeg anbefaler alle å lese bøkene om Rino Carlsen, se oversikten over alle i min omtale av den forrige boka, Forliset.

Jeg gir karakter: 5

Forlag: VigmostadBjørke
Kilde: Mottatt av forlaget (tusen takk!)